Bergensavisen: I en klasse for seg

Som det har vært kjent en stund; den røde tråden denne gangen er lyd. Alt som lager lyd. Fakser, mopeder, kjøleskap, gymsal-lyder, korps-lyder, tannlegekontor-lyder. Men først og fremst er det lyden av suksess. Trolig kan Dagfinn Lyngbø spille denne forestillingen et godt stykke inn i 2014.

Suksessen kommer ikke bare av at Dagfinn er en lydmaskin i seg selv, og at temaet derfor passer ham som hånd i hanske. Det kommer også av at han mestrer de store show-numrene akkurat like godt som han behersker slentrende stand-up. Det kommer av at han overrasker. Når han først skal være musiker på scenen, hva er da mer naturlig enn å spille ståbass, og demonstrere hvordan enhver vits kan bli intellektuell om man tilsetter jazztakter.

Og det kommer av at han tør å ta med litt alvor innimellom. Når han synger sin egen tekst til Kaizers’ «Hjerteknuser» og lar det bli sang om savnet av faren som døde i fjor høst, så er det direkte rørende. Uten at det føles malplassert i forhold til vitser både før og etter.

Dagfinn Lyngbø og lyd, det høres så selvfølgelig ut. Faktum er at du tenker over noen lyder du aldri har tenkt over før etter dette showet. Som lyden av stillhet. «Det var lyden da jeg så «Brokeback Mountain» sammen med svigerfar», innleder han og serverer den første av veldig mange innertiere.

Samtidig beholder Dagfinn Lyngbø ryktet som Norges snilleste komiker. Men det betyr ikke at han sparer sin nærmerste familie. «Det finnes mange måter for kvinner å ha sensuell stemme på. Den kan være mørk og sensuell, eller lys og sensuell. Selv har jeg en kone som som har sensuell stemme på en litt spiss måte. Litt sånn sirkelsag-sexy».

Som man skjønner, man kommer inn i Dagfinn Lyngbøs eget univers i dette showet, og det er fornøyelig å undre seg over alt det han lar seg forundre over.

I utgangspunktet virker det litt low-tech i forhold til tidligere show, men det er bare en del av en nøye innstudert oppbygning. Til forskjell fra tidligere har han også en medspiller på scenen, kompisen Bjarte Jørgensen. Det kan virke som en råsjangs å ta, men Bjarte Jørgensen er ikke bare en lyd-ekvilibrist akkurat som Dagfinn, han deler også den utrolige sansen for «timing» som har gjort Dagfinn til Norges beste komikere.

Etter hvert blir det alt annet enn low-tech, det blir faktisk temmelig sterkt også på utstyrsfronten. Til slutt kan Dagfinn både forespeile gåsehus og levere det.

Før det har han vært innom tiden sin i gospelkor, han har tatt oss med på Rikskonsertenes skolebesøk i barndommen på Askøy og til pubertetens villfarelser. Og ja, han har gitt oss lyden av Askøy. La oss si det sånn, den lyden buldrer ganske kraftig.

Lyden av makker Bjarte Jørgensens hjemsted, det er hiphop. Han kommer selvsagt fra Flaktveit. Hvilket er en perfekt inngang til kveldens hotteste musikalske parodi, Lars Vaular-parodien. Når Dagfinn Lyngbø får «Rett opp og ned» til å handle om å montere skap og få alt i vater, så er det en hylende morsom parodi på det som skjer når rappere generelt, mer enn Vaular spesielt, tøyer strikken litt vel langt for hvor hverdagslige ting det er fett å rappe om.

Nå er det etter hvert ikke plass til mer skryt her, men vi vet at Dagfinn tåler skrytet. Han forblir en jordnær gutt fra Askøy uansett. Han kan trygt nå moden alder. Alle som hører ham fortelle om hvordan det er å gå på Halloween-handling med sønnen og ta feil av kostyme-butikken og sex-butikken, har lyst å følge med ham videre til familien Lyngbø får både større rakkerunger og til de får tenåringer i huset. For det er faktisk sånn at når du går ut av et Dagfinn Lyngbø-show, så gleder du deg allerede til neste gang.
Link: http://www.ba.no/puls/article6213637.ece