Dagbladet - Dagfinn Lyngbø: Supersmud

Showet griper tak i ønsket om å leve «riktig» med stor forståelse, samtidig som det også stikker fingrene inn i sprekkene i overflaten:

Små og store utskeielser, små og store utilstrekkeligheter, små og store hemmeligheter, kompensasjonsmekanismer, vaner og uvaner.

Midtveis

Mesteparten av «Supersmud» består av hverdagsbetraktninger med mer eller mindre absurde digresjoner fra en mann i livets midtfase.

La oss ikke forveksle det med «en mann i midtlivskrise», for dette er nok mer et show for de (eller oss) som ikke helt har akseptert at vi er gamle nok for akkurat det riktig ennå. Ikke for det, underveis er Lyngbø innom pinlige helseplager og plagsomme undersøkelser, inngrodde rutiner og gubbe-før-tida-tendenser.

Mye av materialet er hentet fra familiesfæren, i forholdet til egne barn og egen mor. Det ligger en generasjonsbevissthet i «Supersmud» som på mange måter bidrar til å forankre og å forbinde vittighetene.

Helhetlig

Ingen er kreditert for regi på showet. I stedet står Are Kalvø oppført som tekstdoktor, Elina Krantz som produsent og Tomas Glans som koreograf. Bjarte Jørgensen står for musikk. Glimtvis skinner særtrekk fra samarbeidspartnerne igjennom, men det er likevel ingen tvil om at dette er Dagfinn Lyngbøs show, og at det er Dagfinn Lyngbø som har hatt overblikket, helhetsansvaret. Perspektivet og perspektivforskyvningene er gjenkjennelig hans.

Det hele er proft gjennomført, detaljrikt, smart, velformulert og uforutsigbart, med hyppige digresjoner, uventede tangenter, samtidig som det er knyttet sammen gjennom effektiv bruk av tekstlige ekkoer.